Velkommen til bildebiblioteket
Her finner du et utvalg portretter jeg har tatt i ulike situasjoner og miljøer. Hvert bilde representerer et lite øyeblikk – noen mer dokumentariske, andre mer personlige eller stemningsfulle. Samlet viser de hvordan jeg jobber med lys, komposisjon og møter mellom mennesker. Jeg håper du finner noe her som berører, overrasker eller får deg til å stoppe opp et øyeblikk.
1. Beredskap i blåtime
Dette portrettet tok jeg under en reportasjedag på redningshelikopterbasen i Hammerfest, der jeg fulgte et SAR-team tett gjennom vakten deres. Jeg ønsket å vise medic-en både som menneske og som en del av det større beredskapsapparatet han jobber i. Derfor valgte jeg å fotografere ham ute på den snødekte flyplassen, i et miljø som i seg selv sier mye om arbeidshverdagen deres. Helikopteret bak ham gir umiddelbar kontekst og er en viktig del av fortellingen.
Lyset var typisk for vinter nordpå – blåtime blandet med overskyet vær. Det ga myke overganger og lite kontrast, noe som passet bra her. Jeg valgte en eksponering som bevarer detaljer både i ansiktet og den sterke oransje drakten, samtidig som snøen ikke mister struktur. Dette lyset gir en litt kjølig tone, men jeg opplever at det understreker klimaet de jobber i. Det eneste jeg gjerne skulle hatt mer kontroll over er lysmengden; på et sted som dette må man akseptere at tilgjengelig lys setter rammene.
Når det gjelder komposisjon, valgte jeg å plassere ham relativt sentrert, men med helikopteret trukket på skrå bak ham slik at det skaper dybde og retning. Fargekontrasten mellom drakten og snølandskapet gjør at han umiddelbart skiller seg ut. Jeg la også merke til fotsporene i snøen og lot dem få være med – de gir en naturlig linje inn i bildet og bidrar til å forankre ham i miljøet.
Jeg ønsket ikke et oppstilt, heroisk redningsportrett, men et roligere øyeblikk. Derfor ba jeg ham ganske enkelt stå i fullt utstyr og holde blikket litt ut til siden. Det gir en mer ærlig følelse av hvordan han faktisk fremstår på jobb: fokusert, profesjonell og til stede i situasjonen.
2. En siste dag
Dette portrettet tok jeg på Grete Metlids kontor, i forbindelse med et intervju på hennes siste dag som leder for Felles enhet for etterretning og etterforskning i Oslo politidistrikt. Situasjonen preget rommet; det var et tydelig punktum etter mange år i en krevende rolle. Jeg ønsket derfor ikke bare å fotografere henne som politileder, men å fange et mer personlig øyeblikk i en overgangsfase.
Lyset var en blanding av vinduslys og dempet kontorbelysning. Jeg plasserte henne slik at vinduslyset falt mykt fra siden, noe som ga et rolig og naturlig uttrykk uten harde skygger. Eksponeringen er lagt mot ansikt og uniform, mens bakgrunnen får være lys og tilstede uten å ta fokus.
Kontoret fikk være en tydelig del av historien. Kunst på veggene, stolen, bordet og små detaljer i rommet gir kontekst og sier noe om arbeidsmiljøet hun forlater. Jeg valgte en relativt liten dybdeskarphet for å holde miljøet lesbart, men mykt, slik at hun står tydeligst i rammen.
I stedet for et klassisk, formelt portrett ba jeg henne fortsette med det hun allerede gjorde: å justere slipset. Det gir et øyeblikk som er mindre posert og mer menneskelig. Blikket ned og uniformen som fortsatt sitter på, skaper en balanse mellom profesjonalitet og et stille alvor som hører dagen til.
3. Reinsdyrjenta
Dette portrettet tok jeg en novemberkveld i gågata, der julelysene allerede var tent. Jeg ønsket å fange både førjulsstemningen i byen og et lite, nært øyeblikk. Derfor plasserte jeg henne under treet hvor lyslenkene danner en slags krone rundt hodet hennes – nesten som reinsdyrgevir. Det gir bildet en leken og litt poetisk symbolikk, som jeg synes passer godt til årstiden.
Lyset kommer utelukkende fra omgivelsene: gatelykter, julelys og butikkvinduer. Det skaper en blanding av varme og kalde toner, som jeg valgte å beholde fordi det gjenspeiler hvordan en vinterkveld faktisk ser ut. Siden bildet er tatt med mobilkamera, er det begrenset hvor mye jeg kan styre ISO og andre innstillinger, men kameraet valgte en kombinasjon som gir både bokeh og et litt mykere uttrykk. Resultatet er ikke så skarpt som jeg ønsket – særlig i ansiktet – men samtidig bidrar det til den drømmende stemningen.
Kompositorisk lot jeg gata forsvinne bakover slik at hun trer tydelig frem, samtidig som miljøet rundt henne fortsatt er en viktig del av helheten. Jeg ba henne vende blikket litt til siden, for å gi bildet et uttrykk som er åpent, rolig og litt tankefullt.
Hvis jeg skulle gjort noe annerledes, ville jeg forsøkt å holde kameraet enda mer stabilt for å sikre maksimal skarphet og fokus. Likevel valgte jeg å ta med dette bildet i utvalget fordi stemningen og den lille symbolikken er akkurat det jeg ønsket å formidle: et varmt øyeblikk midt i vintermørket, med flere kunstneriske lag.
4. Tradisjon på tunet
Dette portrettet tok jeg i forbindelse med et bryllup, og jeg ønsket et bilde som både rommer anledningen og sier noe om tradisjon. Bunaden er et sterkt symbol i seg selv, og derfor valgte jeg å fotografere han på tunet, med stabburet som en rolig og naturlig bakgrunn.
Lyset denne dagen var skarpt og direkte, noe som gir tydelige høylys og skygger. Selv om dette lyset kan være krevende, valgte jeg å beholde det fordi det også uttrykker en klar og lys sommerdag – slik bryllupet faktisk var. Jeg eksponerte med tanke på ansiktet og detaljene i bunaden, selv om skjorta ble noe lysere enn ideelt.
I komposisjonen lot jeg ham stå litt til siden i rammen for å få med både tunet og stabburet på en balansert måte. Bakgrunnen er myk nok til at den ikke konkurrerer med motivet, men tydelig nok til å gi sted og sammenheng. Jeg ba han stå rolig og avslappet, med en lett dreining mot kamera, slik at portrettet skulle føles naturlig og ikke for posert.
Hvis jeg skulle gjort noe annerledes i opptaket, ville det vært å finne et mykere lys eller skygge for å unngå de hardeste kontrastene. Likevel opplever jeg at bildet viser det jeg ønsket: et varmt og høytidelig øyeblikk, forankret i både person og tradisjon.
5. Pendleren
Dette portrettet viser en pendler slik en pendler ofte fremstår i hverdagen: stående i kulda på en vinterperrong, midt i en rutine som ikke er dramatisk, bare nødvendig. Uttrykket hans er nøkternt og rolig – hverken utålmodig eller spesielt fornøyd – og nettopp derfor fungerer det. Han er vant til dette. Det er del av rytmen i hverdagen. Det er noe mange kan kjenne seg igjen i.
Fargevalget er bevisst. De ulike blånyansene i jakka, snøen, himmelen og byggene bak gir bildet et samlet uttrykk og understreker den skarpe vinterlufta. Små varme lys i bakgrunnen bryter opp kulden og minner om at det fortsatt er lys og varme – om man bare ser etter.
Komposisjonen er enkel: han står tett på kamera, mens spor, ledningslinjer og bylandskap trekker bakover og antyder retningen videre. Bakgrunnen er gjenkjennelig, men myk nok til at fokus forblir på ansiktet. Regien var minimal -jeg ønsket at han skulle stå slik han faktisk står når han pendler. Det gir bildet en troverdighet som passer motivet.
For meg handler portrettet om de små, ofte oversette øyeblikkene i arbeidslivet: ventingen, kulda, rytmen. En helt vanlig pendler, et helt vanlig stopp, og nettopp derfor en liten historie om hvordan hverdagen faktisk ser ut for mange.